Den viktigste vakten i turnusen er kanskje den som ikke står i turnusen.
Når ledere planlegger turnus, brukes mye tid på bemanning, helgebelastning, årsverk og vaktlengder. Det er naturlig. Turnusen skal sikre at virksomheten har riktig bemanning til riktig tid.
Men tiden mellom vaktene er minst like viktig.
Hviletid er ikke «død tid» mellom to arbeidsøkter. Den skal gi medarbeiderne mulighet til søvn, restitusjon og et liv utenfor arbeidet før neste vakt starter.
Arbeidsmiljøloven § 10-8 stiller som hovedregel krav om minst 11 timer sammenhengende arbeidsfri i løpet av 24 timer og minst 35 timer sammenhengende arbeidsfri i løpet av sju dager.
Arbeidsmiljøloven skiller mellom daglig og ukentlig arbeidsfri.
Hviletiden skal gi plass til blant annet søvn, fysisk og psykisk restitusjon, familieliv og nødvendige private gjøremål.
Derfor bør hviletid vurderes som en del av arbeidsmiljøet – ikke bare som en teknisk regel i turnusprogrammet.
Hovedregelen er at arbeidstakeren skal ha:
Den ukentlige arbeidsfrie perioden skal så langt som mulig omfatte søndag.
I tariffbundne virksomheter kan arbeidsgiver og tillitsvalgte i enkelte tilfeller avtale kortere hvile. Slike unntak forutsetter blant annet at kravene til kompenserende hvile eller annet passende vern blir ivaretatt.
Kontroller alltid hvilken hjemmel og hvilke lokale avtaler som gjelder før hviletiden reduseres. At en kortere hvileperiode kan avtales, betyr ikke at den bør brukes som standardløsning.
Det er lett å se på hviletid som et rent regnestykke.
Men hvis en kveldsvakt avsluttes klokken 22.00 og neste vakt starter klokken 07.00, skal de ni timene også romme hjemreise, mat, personlig hygiene, familieliv og reisen tilbake til jobb.
Den reelle tiden til søvn og restitusjon blir derfor betydelig kortere enn selve hvileperioden.
Det er en viktig grunn til at arbeidstidsordningen bør vurderes ut fra samlet belastning – ikke bare ut fra om den akkurat holder seg innenfor en avtalt grense.
Kombinasjoner der en medarbeider går fra sein vakt til tidlig vakt neste dag, kan gi korte restitusjonsperioder.
Selv når en slik kombinasjon er tillatt etter gjeldende avtaleverk, bør lederen vurdere hvor ofte den oppstår og hvilken belastning den skaper over tid.
Se blant annet på:
En turnus kan ligge innenfor de formelle rammene og likevel gi for lite reell restitusjon dersom belastende vaktkombinasjoner gjentas over tid.
Hviletid bør ses i sammenheng med resten av arbeidstidsordningen.
Vurder blant annet:
En lang vakt etterfulgt av god restitusjon kan gi en annen belastning enn flere kortere vakter med knappe hvileperioder mellom.
Før turnusen godkjennes, bør lederen kontrollere mer enn bare om systemet viser grønt.
Still blant annet disse spørsmålene:
Ikke spør bare «Er turnusen lovlig?». Spør også om den gir medarbeiderne reell mulighet til å hente seg inn mellom arbeidsperiodene.
Hviletidsplanleggingen bør også evalueres når turnusen er tatt i bruk.
Følg blant annet med på:
Hvis en turnus stadig må repareres med ekstravakter eller endringer som reduserer hviletiden, kan det være et tegn på at grunnplanen bør vurderes på nytt.
Den enkleste måten å lage en turnus på er å fylle alle vaktene.
Den bedre måten er å planlegge både arbeid og restitusjon.
En god turnus handler derfor ikke bare om hvor mange timer medarbeiderne arbeider. Den handler også om hvor mye tid de får til å hente seg inn mellom dem.
I hovedguiden Langvakter i helse- og omsorgssektoren: Muligheter, rammer og risiko ser vi nærmere på hvordan hvile, pauser, belastning og forsvarlighet må vurderes når lange vakter inngår i turnusen.