Mange ledere beskriver helgebemanningen som den største hodepinen i turnusarbeidet. Det som ofte omtales som enkeltsaker eller lokale utfordringer, viser seg i praksis å være et gjennomgående mønster.
I arbeidet vårt med turnusplanlegging møter vi ofte ledere som sier det samme: «Det er helgene som knekker oss.»
Ukedagene lar seg som regel løse. Men når helgene skal settes opp, oppstår presset – både på systemet og på menneskene i det. Belastningen konsentreres, og det blir tydelig hvem som “alltid” må stille opp.
Det interessante er at dette sjelden handler om manglende vilje eller dårlig planlegging. Ofte handler det om hvordan krav, regler og tilgjengelig arbeidstid spiller sammen over tid. Når helgebelastningen ikke fordeles på en bærekraftig måte, forplanter det seg raskt videre i turnusen.
For mange blir løsningen å lappe på symptomer: ekstravakter, vikarer eller midlertidige ordninger. Det kan fungere der og da, men sjelden over tid.
Når vi løfter blikket og ser på helheten, ser vi ofte at helgeutfordringen ikke er et isolert problem – men et signal om at turnusen som system er ute av balanse.
Å forstå hvorfor helgene ikke går opp, er ofte første steg mot å gjøre noe med det – på en måte som faktisk varer.