Alle ledere ønsker å være greie og imøtekomme ansattes ønsker om fri og tilpasninger. Men når blir fleksibiliteten en trussel mot driften? Vi ser på balansegangen mellom medvirkning og faglig forsvarlighet.
Medvirkning er gull. Ansatte som får påvirke sin egen arbeidstid er mer fornøyde, har lavere sykefravær og blir lenger i jobben. Men det finnes en grense: Når summen av individuelle ønsker gjør det umulig å levere faglig forsvarlighet i tjenesten.
"Jeg kan ikke jobbe tirsdag kveld." "Jeg vil helst unngå nattevakter." "Jeg trenger fri annenhver fredag." Når en leder sier ja til alle slike enkeltønsker uten å systematisere dem, ender man ofte opp med en turnus som er hullete som en sveitserost. Resultatet er at man må leie inn vikarer for å dekke hullene som de fast ansatte har skapt med sine "veto". Du kan til og med erfare at du har nok folk på jobb, men mangler kritisk kompetanse og må likevel leie inn vikarer... gjerne på overtid.
Løsningen er ikke å slutte å lytte, men å strukturere innspillene.
Så må du få oversikt over hvordan hver enkelt ansattes individuelle tilpasninger påvirker faglig forsvarlighet i driften din.
Du må tørre å si nei
Kanskje en av de viktigste oppgaver til leder er å si nei til individuelle tilpasninger som går ut over driften eller som påvirker andre ansattes hverdag så mye at dette skaper utfordringer for dem. Det er derfor viktig å huske på at enhver tilpasning har en konsekvens for driften!
Til syvende og sist er turnusplanlegging et lederansvar. Det betyr at leder noen ganger må si nei av hensyn til helheten, økonomien og pasientene. Det er ikke å være streng – det er å være ansvarlig. En rettferdig turnus er en turnus der byrdene og godene fordeles, ikke en turnus der den som roper høyest får flest tilpasninger.