Sykepleier på topp – dyrt overskudd eller smart investering?

Er det best å smøre kompetansen tynt utover alle vakter i grunnturnusen, eller bør vi samle fagkompetansen i egne team på toppen av driften? Vi ser på hvorfor flere velger å tenke nytt om organisering.

Tradisjonell turnusplanlegging handler ofte om å dekke opp en fastsatt bemanningsplan, der sykepleiere og fagarbeidere inngår som en fast del av grunnbemanningen. Utfordringen oppstår når fravær eller uforutsette hendelser river bort den ene fagpersonen som var planlagt på vakt.

Hva menes med "på topp"?

Å organisere sykepleiere "på topp" – eller i egne ressursteam/pooler – handler om å frikoble spesifikk kompetanse fra den stedsbundne grunnbemanningen. I stedet for å være låst til én avdeling eller én post, fungerer disse ressursene som fleksibel kompetanse som settes inn der behovet er størst.

Stordriftsfordeler på tvers

Ved å se flere avdelinger eller enheter i sammenheng, kan man oppnå gevinster som er umulige å få til hver for seg. En felles turnus for flere korttidsavdelinger eller boliger kan gi økt fleksibilitet og gjøre organisasjonen mindre sårbar ved sykdom.

Dette utfordrer den tradisjonelle "min avdeling, mine folk"-tankegangen, men gevinsten er ofte tydelig:

• Bedre kompetansedekning: Kompetansen flyter dit pasientene er.

• Redusert sårbarhet: Man er ikke like avhengig av at "Kari" er på jobb på post 1.

• Faglig fellesskap: Sykepleiere får et større fagmiljø å sparre med.

Selv om det kan virke fordyrende å legge kompetanse "på topp", viser erfaring at alternativet – høyt overtid- og vikarforbruk for å dekke hull – ofte er langt mer kostbart.