Tjener vi noe på at ansatte jobber på tvers?

"Min avdeling, mine folk." Denne tankegangen sitter ofte dypt i helsevesenet. Men gjør den oss sårbare? Vi ser på gevinsten ved å organisere bemanning på tvers av enheter, og hvorfor det kan være nøkkelen til mindre sårbarhet.

Tradisjonelt er helse- og omsorgstjenester organisert i små, autonome enheter. Hver post, hver bolig eller hver sone i hjemmetjenesten har sin egen turnus og sin egen faste stab. Det skaper trygghet og tilhørighet, men det har en pris: Sårbarhet.

Å jobbe med fleksibilitet i ansattgruppen møter ofte motstand. Frykten for det ukjente er større enn viljen til å hjelpe hverandre på tvers av avdelinger.

Hva når "Kari" blir syk?

I en liten avdeling er man ekstremt sårbar for fravær. Hvis den ene sykepleieren som skulle ha ansvarsvakt blir syk, oppstår det umiddelbart en krise. Leder må ringe rundt, flytte på folk eller leie inn dyre vikarer.

Hadde man i stedet sett bemanningen for flere avdelinger under ett – for eksempel tre boliger eller to sengeposter – ville tilgangen på kompetanse vært langt større.

Ved å opprette felles turnuser eller ressurs pooler på tvers av enheter, oppnår man flere ting:

1. Robusthet: Fravær ett sted kan dekkes av overskudd et annet sted.
2. Kompetanseflyt: Fagfolkene kan brukes der behovet er størst den dagen, ikke bare der de er "låst" i turnusen.
3. Heltidskultur: Det er lettere å bygge fulle stillinger når man har flere vakter å fordele.

Men hva med pasientene?

Den vanligste innvendingen er frykten for at "ingen kjenner pasientene godt nok". Det er en reell bekymring som må tas på alvor. Løsningen er ikke at alle skal jobbe overalt, men at en definert gruppe ansatte har kompetanse til å rotere.

Å rive ned siloene handler ikke om å fjerne tilhørighet, men om å bygge et større faglig fellesskap – og en tryggere drift for både ansatte og pasienter.